|
Å misbruke mat er som ethvert annet misbruk vi tyr til i
den ytre verden i et forsøk på å løse indre,
følelsesmessige problemer. For å undertrykke de indre
konfliktene bruker vi mat, sult, alkohol, piller,
tvangstrening, eller avhengighet i menneskelige forhold,
i forsøk på å slippe vår egen smerte, usikkerhet og lave
selvbilde. Slik begynner Karin Christensen bok "Matens
Mysterium" Boka er en selvhjelpsbok om å bli frisk av
anoreksi, bulimi og tvangsspisning. Karin var med på å
starte Interesse gruppa for Kvinner med
Spiseforstyrrelser i 1987 sammen med Hanne Børing og
Hege Storhaug.
I 1991 ble jeg med i
gruppa. Jeg hadde slitt med tvangsspising og bulimi i
hele mitt voksne liv. Det var en ren tilfeldighet at min
venninne, som den gang gikk på sykepleierskolen, fant
informasjon om gruppa på en oppslagstavle på skolen. Jeg
ringte en kveld inn til gruppas krisetelefon. Dette ble
starten på et nytt og bedre liv, men det tok tid å bli
frisk. Jeg meldte meg på en sommerleir og dro avsted ved
St. Hans til en skummel uke med selvransakelser og
samvittighet og mye moro. Jeg ble kjent med utrolig
mange flotte mennesker, deriblant Karin og Hanne. Jeg
har fremdeles omgang med flere av de jentene jeg traff
på den leiren og flere leirer senere. Jeg var med på
kurser i gruppens lokaler i Oslo og lærte meg selv å
kjenne . Jeg fant også mange av årsakene til mitt
problem. En spiseforstyrrelse er tegn på at noe er galt
med selvfølelse og indre trygghet.
Det er var skikkelig aha
opplevelse. Jeg var selv mor og sett ut ifra mor/datter
situasjonen så jeg handlingsmønster som jeg hadde tatt
med ifra min mor, uten vilje og mening ført videre og
hun hadde kanskje gjort det samme.. Spiseforstyrrelser
kommer ikke bare av ytre påvirkninger fra media og
samfunn. Det stikker dypere enn det. Selv om den ofte
utløses av slanking. Dramatiske hendelser i livet kan
også utløse en spiseforstyrrelse.
Alle med
spiseforstyrrelser er ulike individer men likevel er det
mange faktorer som går igjen i et misbruk. Familien vil
alltid spille en viss rolle når et av barna utvikler en
spiseforstyrrelse. Selv om man ikke på noen måte vil
klandre foreldre er det visse typiske trekk ved familien
.Det kan virke som at personer med anoreksi kommer fra
strenge hjem med krav om prestasjoner og resultater.
Barnet opplever betinget kjærlighet. "Bare jeg er flink
nok bryr de seg om meg". Personer med bulemi kommer ofte
fra hjem med løse grenser, få regler og lite struktur.
"Det er det samme hva jeg gjør, de tar meg aldri på
alvor". Men det er ingen regel uten unntak. Jeg skriver
barna, fordi det er flere og flere gutter som utvikler
også spiseforstyrrelser.
Så søk hjelp! Meld deg inn i en støttegruppe, som mor
eller far, en foreldregruppe om du finner det.
Tegn på
spiseforstyrrelser:
Alvorlig kalorireduksjon og avmagring
Tvangspreget spisemønster
Episoder med overspising
Tegn på brekning eller toalett besøk rett etter
måltidene.
Bekymring for å være for tykk når hun/ han åpenbart er
for tynn
Frykt for å bli tykk, som ikke avtar når vekttapet øker.
Overaktivitet som ikke er målrettet.
Påfallende psykiske trekk, f.eks. humørsvingninger,
engstelse, tvangstrekk, depresjon
Manglende eller uregelmessig menstruasjon
Fysiske tegn på langvarig ernæringssvikt, f.eks. kalde
hender og føtter, muskelsvinn, økt hårvekst på armer og
ben, besvimelser
Jeg har kjent jenter fra
30 til 150kg. Noen fråtset og trøstespiste, andre hadde
rituelle spisevaner. Som f.eks. å plassere maten i
klokke på tallerkenen eller at inn holdet på tallerkenen
måtte være delt i så og så mange deler. En av jentene sa
engang, middagsrestene står på kjøkkenet og roper på
meg. En annen sa, frys ned kakerestene fort. Da kom
svaret. "Har du aldri spist frosset sjokoladekake du da?
Selv kunne jeg lage
middag til familien for så å spise den opp og lage ny
til de som kom hjem. Jeg har shoppet i kolonialen, hatt
bestemte matvarer jeg bare må ha i huset. Jeg har spist
opp og spydd opp for tusenvis av kroner. Tømt kjøleskap
og til og med spist mel, bare for å få dyttet noe i
munnen:
Tvangsspisning er som alkoholisme, men mat kan man jo
bare ikke kutte ut helt. Man må ha et normalt og sunt
forhold til det. Bulimien min utartet seg som om jeg
puttet alle uakseptable følelser ned i magen og la et
lokk med mat på for deretter å ha en renselsesprosess.
Vekk med maten og det vonde, og jeg sto igjen med
skyldfølelse og skam. I dag sier jeg at jeg er 99%
frisk. Jeg kjenner ennå trangen til trøstespising om noe
har hendt, men har blitt flinkere til å prate om
problemene isteden.
Det finnes mange
behandlingsmetoder. Jeg tror langvarig terapi med
psykolog som vet nok om spiseforstyrrelser er det beste.
Jeg fikk selv hjelp både med terapi og medisin. En
bivirkning på medisinen var rett og slett anoreksi, jeg
sluttet å spise , hadde ikke sultfølelse og uroen ble
mindre. Men dette er ikke å anbefale. Medisiner har
mange bivirkninger og jeg tror ikke jeg hadde vært den
jeg er i dag om jeg ikke hadde begynt med de pillene.
Både negativt og positivt. Nå kom det jo for en dag at
jeg hadde en psykisk sykdom også. Den lå kanskje i
bunnen. Men matmisbruket er over for min del.
Et par råd til
mødre:
Snakk aldri om den lille kulen på maven etter jul eller
om de få kiloene du har gått opp. Si aldri til din
datter at hun er for tykk. Legg heller om familiens
kostvaner.
Til gutter og menn:
Elsk oss som vi er, store og små, vi er ikke støpt i
samme form. Tenk hvor kjedelig det hadde blitt. Jenter
med myke former er sunnere enn radmagre supermodeller.
Det var det jeg ville si om spiseforstyrrelser her på
siden min.
Mer informasjon finner du her: http://www.iks.no http://www.abf.no
Anbefalt litteratur: Karin Christensen og Hege Storhaug
"Når følelser blir mat"
Karin Christensen "Matens Mysterium"
Helene S. "Er du mett er du feit"
Finn Skårderud "Uro" og "Andre reiser"
Takk for at du tok deg tid til å lese dette. |