Å misbruke mat er som ethvert annet misbruk vi tyr til i den ytre verden i et forsøk på å løse indre, følelsesmessige problemer. For å undertrykke de indre konfliktene bruker vi mat, sult, alkohol, piller, tvangstrening, eller avhengighet i menneskelige forhold, i forsøk på å slippe vår egen smerte, usikkerhet og lave selvbilde. Slik begynner Karin Christensen bok "Matens Mysterium" Boka er en selvhjelpsbok om å bli frisk av anoreksi, bulimi og tvangsspisning. Karin var med på å starte Interesse gruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser i 1987 sammen med Hanne Børing og Hege Storhaug.

          I 1991 ble jeg med i gruppa. Jeg hadde slitt med tvangsspising og bulimi i hele mitt voksne liv. Det var en ren tilfeldighet at min venninne, som den gang gikk på sykepleierskolen, fant informasjon om gruppa på en oppslagstavle på skolen. Jeg ringte en kveld inn til gruppas krisetelefon. Dette ble starten på et nytt og bedre liv, men det tok tid å bli frisk. Jeg meldte meg på en sommerleir og dro avsted ved St. Hans til en skummel uke med selvransakelser og samvittighet og mye moro. Jeg ble kjent med utrolig mange flotte mennesker, deriblant Karin og Hanne. Jeg har fremdeles omgang med flere av de jentene jeg traff på den leiren og flere leirer senere. Jeg var med på kurser i gruppens lokaler i Oslo og lærte meg selv å kjenne . Jeg fant også mange av årsakene til mitt problem. En spiseforstyrrelse er tegn på at noe er galt med selvfølelse og indre trygghet.
          Det er var skikkelig aha opplevelse. Jeg var selv mor og sett ut ifra mor/datter situasjonen så jeg handlingsmønster som jeg hadde tatt med ifra min mor, uten vilje og mening ført videre og hun hadde kanskje gjort det samme.. Spiseforstyrrelser kommer ikke bare av ytre påvirkninger fra media og samfunn. Det stikker dypere enn det. Selv om den ofte utløses av slanking. Dramatiske hendelser i livet kan også utløse en spiseforstyrrelse.
          Alle med spiseforstyrrelser er ulike individer men likevel er det mange faktorer som går igjen i et misbruk. Familien vil alltid spille en viss rolle når et av barna utvikler en spiseforstyrrelse. Selv om man ikke på noen måte vil klandre foreldre er det visse typiske trekk ved familien .Det kan virke som at personer med anoreksi kommer fra strenge hjem med krav om prestasjoner og resultater. Barnet opplever betinget kjærlighet. "Bare jeg er flink nok bryr de seg om meg". Personer med bulemi kommer ofte fra hjem med løse grenser, få regler og lite struktur. "Det er det samme hva jeg gjør, de tar meg aldri på alvor". Men det er ingen regel uten unntak. Jeg skriver barna, fordi det er flere og flere gutter som utvikler også spiseforstyrrelser.
Så søk hjelp! Meld deg inn i en støttegruppe, som mor eller far, en foreldregruppe om du finner det.
 

Tegn på spiseforstyrrelser:
Alvorlig kalorireduksjon og avmagring
Tvangspreget spisemønster
Episoder med overspising
Tegn på brekning eller toalett besøk rett etter måltidene.
Bekymring for å være for tykk når hun/ han åpenbart er for tynn
Frykt for å bli tykk, som ikke avtar når vekttapet øker.
Overaktivitet som ikke er målrettet.
Påfallende psykiske trekk, f.eks. humørsvingninger, engstelse, tvangstrekk, depresjon
Manglende eller uregelmessig menstruasjon
Fysiske tegn på langvarig ernæringssvikt, f.eks. kalde hender og føtter, muskelsvinn, økt hårvekst på armer og ben, besvimelser

          Jeg har kjent jenter fra 30 til 150kg. Noen fråtset og trøstespiste, andre hadde rituelle spisevaner. Som f.eks. å plassere maten i klokke på tallerkenen eller at inn holdet på tallerkenen måtte være delt i så og så mange deler. En av jentene sa engang, middagsrestene står på kjøkkenet og roper på meg. En annen sa, frys ned kakerestene fort. Da kom svaret. "Har du aldri spist frosset sjokoladekake du da?

          Selv kunne jeg lage middag til familien for så å spise den opp og lage ny til de som kom hjem. Jeg har shoppet i kolonialen, hatt bestemte matvarer jeg bare må ha i huset. Jeg har spist opp og spydd opp for tusenvis av kroner. Tømt kjøleskap og til og med spist mel, bare for å få dyttet noe i munnen:
Tvangsspisning er som alkoholisme, men mat kan man jo bare ikke kutte ut helt. Man må ha et normalt og sunt forhold til det. Bulimien min utartet seg som om jeg puttet alle uakseptable følelser ned i magen og la et lokk med mat på for deretter å ha en renselsesprosess. Vekk med maten og det vonde, og jeg sto igjen med skyldfølelse og skam. I dag sier jeg at jeg er 99% frisk. Jeg kjenner ennå trangen til trøstespising om noe har hendt, men har blitt flinkere til å prate om problemene isteden.

          Det finnes mange behandlingsmetoder. Jeg tror langvarig terapi med psykolog som vet nok om spiseforstyrrelser er det beste. Jeg fikk selv hjelp både med terapi og medisin. En bivirkning på medisinen var rett og slett anoreksi, jeg sluttet å spise , hadde ikke sultfølelse og uroen ble mindre. Men dette er ikke å anbefale. Medisiner har mange bivirkninger og jeg tror ikke jeg hadde vært den jeg er i dag om jeg ikke hadde begynt med de pillene. Både negativt og positivt. Nå kom det jo for en dag at jeg hadde en psykisk sykdom også. Den lå kanskje i bunnen. Men matmisbruket er over for min del.
 

Et par råd til mødre:
Snakk aldri om den lille kulen på maven etter jul eller om de få kiloene du har gått opp. Si aldri til din datter at hun er for tykk. Legg heller om familiens kostvaner.

Til gutter og menn:
Elsk oss som vi er, store og små, vi er ikke støpt i samme form. Tenk hvor kjedelig det hadde blitt. Jenter med myke former er sunnere enn radmagre supermodeller.

Det var det jeg ville si om spiseforstyrrelser her på siden min.

Mer informasjon finner du her: http://www.iks.no http://www.abf.no





Anbefalt litteratur: Karin Christensen og Hege Storhaug "Når følelser blir mat"
Karin Christensen "Matens Mysterium"
Helene S. "Er du mett er du feit"
Finn Skårderud "Uro" og "Andre reiser"

Takk for at du tok deg tid til å lese dette.